Det var engang en mann som var ute å ferdes. Så kom han langt om lenge til en stor og vakker gård; det var en herregård så gild at den gjerne kunne ha vært et lite slott. “Her skal det bli godt å få hvile ut,” sa han ved seg selv, da han kom innenfor grinda. Tett ved sto en gammel mann med grått hår og skjegg og hugg ved. “God kveld, far,” sa ferdesmannen; “kan jeg få lånt hus i natt?”
“Jeg er ikke far i huset,” sa gamlingen; “gå inn i kjøkkenet og snakk til far min!”
Ferdesmannen gikk inn i kjøkkenet; der traff han en mann som var enda eldre, og han lå på kne fremfor peisen og blåste på varmen.
“God kveld, far, får jeg lånt hus i natt?” sa ferdesmannen.
“Jeg er ikke far i huset,” sa den gamle; “men gå inn og snakk til far min; han sitter ved bordet i stua.”
Så gikk ferdesmannen inn i stua og snakket til den som satt ved bordet; han var mye eldre enn begge de andre, og han satt og hakket tenner, ristet og skalv, og leste i en stor bok, nesten som et lite barn.
“God kveld, far, vil I låne meg hus i natt?” sa mannen.
“Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, han som sitter i benken,” sa mannen som satt ved bordet og hakket tenner og ristet og skalv.
Så gikk ferdesmannen til ham som satt i benken, og han holdt på og skulle få seg en pipe tobakk: men han var så sammenkrøpen og ristet slik på hendene at han nesten ikke kunne holde på pipen.
“God kveld, far,” sa ferdesmannen igjen. “Kan jeg få lånt hus i natt.”
“Jeg er ikke far i huset,” svarte den gamle sammenkrøpne kallen; “men snakk til far min, som ligger i senga.”
Ferdesmannen gikk til sengen, og der lå en gammel, gammel kall, som det ikke var noe annet levende å se på enn et par store øyne.
“God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?” sa ferdesmannen.
“Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, som ligger i vogga,” sa kallen med de store øynene.
Ja, ferdesmannen gikk til vuggen; der lå en eldgammel kall, så sammenkrøpen at han ikke var større enn et spedbarn, og han kunne ikke skjønne at det var liv, på annet enn at det låt i halsen på ham imellom.
“God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?” sa mannen.
Det varte lenge før han fikk svar, og enda lenger før kallen ble ferdig med det; han sa, han som de andre, at han var ikke far i huset, “men snakk til far min, han henger i hornet på veggen.”
Ferdesmannen glante oppover veggene, og til sist fikk han øye på hornet også, men da han så etter han som hang i det, var han ikke annerledes å se til enn et fal som hadde lignelse av et menneskeansikt.
Da ble han så fælen at han skrek høyt: “God kveld, far! Vil I låne meg hus i natt?”
Det pep oppe i hornet som en liten talgtitt, og det var ikke mer enn så han kunne skjønne at det skulle være det samme som: “Ja, barnet mitt!”
Og nå kom det inn et bord som var dekket med de kosteligste retter og med øl og brennevin, og da han hadde spist og drukket, kom det inn en god seng med reinkalvs- feller, og ferdesmannen var nokså glad for det han langt om lenge hadde funnet den rette far i huset.
Da møtte de en båt, og spurven huker seg sammen.
Hvor kommer dere fra? ropte mannen i båten.
Vi kommer langt herfra, svarer reven.
Hvem har laget den fine båten, roper mannen i båten.
Jeg har laget den, svarer reven.
Du nevnte meg ikke? sier spurven etter at båten har dratt.
Hvis du ikke sier det, skal jeg hogge båten sund!
Jeg skal ikke lyve, lover reven
Møtte en annen båt
Kommer langt herfra!
Hvem har laget båten?
Jeg, alene, sier reven
Da blir spurven sint! Skal ødelegge sin del av båten!
Begynner å hakke sund båten!
Jeg skal aldri mer lyve! sier reven
Spurven flyr.
Reven blir igjen med resten av båten, den synker.
HJELP!
Jeg drukner!
Reven svømmer til lands, mer død enn levende.
Slik kan det gå når man ikke vil dele æren med andre!
"Nå skal du skåre ut ei flis, og den skal du sette inn igjen som den har sittet, og når du har gjort det, kan du legge deg til å sove."
"Nå skal du stige oppi, og alle dem du møter, skal du ta med deg," 1. åt gråstein kjøttsulten
2. pattet på en tønneture øltørst 3. lå med det ene øret til bakken og lydde gresset som gror
4. sto og siktet og siktet godt syn- skyte like til verdens ende 5. hoppet på ett ben, og det andre hadde han syv skippundslodder på Flyr så lett- til verdens ende på mindre enn fem minutter
6. holdt seg for truten syv somrer og femten vintrer i kroppen i meg
kongsgården
kongen ville nødig gi datter si til slik en fant
tømme ei kjøttbu kongen hadde, med tre hundre tønner kjøtt - til i morgen
hadde en kjeller full med øl og gammel vin, tre hundre tønner av hvert slag, som han ville ha drukket opp først
skaffe vann fra verdens ende om ti minutter til prinsessens te spenne av loddene og bruke benene sine så fort han kunne Varte og rakk, tre minutter igjen!
Men så ropte Askeladden på ham som hørte graset gro, og sa han fikk lye etter hvor det ble av ham.
"Han har sovnet ved brønnen, jeg kan høre han snorker," sa han; " det er et troll som har fått han til å sovne, " sa han.
Så ropte Askeladden på ham som skjøt like til verdens ende, og ba ham sette en kule i trollet. Ja, det gjorde han, han skjøt det midt i øyet; trollet slo opp et brøl, så han våknet med det samme, han som skulle hente tevann, og da han kom til kongsgården, var det enda ett minutt igjen av de ti.
Så sa kongen at han hadde tre hundre favner ved, som han skulle tørke korn med på badstua, "og det er det samme, er du kar til å sitte der og brenne opp den, så skal du få henne, det er ikke tvil om det," sa han.
... kongen hadde lagt sterkt på varmen; det var et bål så de gjerne kunne støpt kakkelovner. Ut igjen kunne de ikke komme, for de var ikke kommet inn, før kongen slo skåten for og hengte på et par hengelåser til. Så sa Askeladden: "Du får slippe ut en seks, syv vintrer, så blir det passe sommervarmt."
Da ble det så de kunne holde ut der, men da det led på natten, ble det vel kjølig. Så sa Askeladden at han måtte lunke på med et par somrer, og da sov de til langt på dagen.
Men da de hørte kongen ruslet utenfor, sa Askeladden: "Nå får du slippe ut et par vintrer til, men lag det så at den siste går lukt i synet på 'n." Ja, han gjorde så, og da kongen lukket opp badstudøren og trodde de lå der oppbrent, satt de der og hutret og frøs, så tennene skranglet, og han med de femten vintrene i kroppen slapp den siste like i fjeset på kongen, så det fløy opp en stor frostblemme.
"Får jeg kongsdatteren nå?" sa Askeladden.
"Ja, ta henne og ha henne og ta riket attpå," sa kongen. Da torde han ikke si nei lenger.